Film: A Girl Walks Home Alone at Night

Jeg hadde planer om å skrive en del om film, men jeg må innrømme at det ofte går en stund mellom hver gang jeg føler det er noe verdt å skrive om. Det produseres rett og slett et nesten grenseløst antall filmer jeg føler jeg har sett hundre ganger før, både i Norge og i Hollywood, og jeg har derfor ikke giddet. Det kan virke som om filmbransjen går på autopilot.

Men i går så jeg en film jeg føler det var verdt å skrive et par ord om, nemlig A Girl Walks Home Alone at Night.

Først: Jeg tror ikke dette er en film hvor det er lurt å røpe særlig annet enn rammene rundt handlingen. a_girl_photo3

Derfor: A Girl Walks Home at Night er regissert av iranskamerikanske Ana Lily Amirpour, og handlingen utspiller seg i et slags iransk Babylon. En dyster, spøkelsesaktig industriby, som symbolsk nok er gitt navnet Bad City. I den nitriste byen stifter vi bekjentskap med filmens protagonist og moralske alibi, en ung James Dean-lignende kar som tar seg av sin narkomane far. Vi blir kjent med den prostituerte, den selvsentrerte rikmannsdatteren, den fattige guttungen, gangsteren, og sist men ikke minst – en vakker, hijabkledt vampyr på skateboard.

Det siste er ikke like latterlig som det høres ut.

Men: Hvis det over høres symboltungt ut, så hører dere helt rett. Dette er definitivt analysemat.

AGirlWalksHomeAloneAtNight

Jeg skal ikke begi meg inn på noen analyse, men heller trekke noen paralleller til Hollywoods vampyrtrend. For alle som ser litt film og tv, har fått med seg hvordan Hollywood og HBO de siste årene har slengt om seg med vampyrer, først og fremst i filmer- og tv-serier rettet mot ungdom. Dette er ikke en sånn film. I stedet kan det kanskje trekkes paralleller til Jim Jarmusch’ Only Lovers Left Alive, fra 2013. AGirl_3

Hva referansene til Jim Jarmusch angår: Regissør Ana Lily Amirpour legger aldri skjul på sin åpenbare fascinasjon for Jarmusch, og det er mer enn fraværet av farger som stilistisk gjør at A Girl Walks Home Alone at Night minner om spesielt hans filmer fra åtti- og nittitallet. Det er nesten så man blir sittende og vente på at en kjederøykende Tom Waits skal åpenbare seg i et gatekryss.

I hvert fall: Det som virkelig fascinerer med filmen, og som gjør den til et aldri så lite kunstverk, er bruken av møysommelig komponerte bilder, og lange, dvelende scener. Filmen kan sannsynligvis stoppes når som helst og gi et stillbilde verdt plassen i et galleri. Hver eneste detalj er gjennomtenkt, og ansiktsuttrykk og blikk betyr alt. Akkompagnert av et kledelig musikkspor, med en blanding av iransk rock og Ennio Morricone-inspirerte orkestre, sørger regissøren for at seeren (eller i hvert fall denne seeren) blir sittende som fastlåst i stolen i 1 time og 40 minutter, som del i en mørk, dyster verden, der man hele tiden kjenner på en urovekkende følelse av at alt er i ferd med å gå til helvete. Som om det vi ser egentlig er et siste sukk før denne byens dommedag.

Likevel: Både teknisk og i dialog er det lagt vekt på coolness, så det er ikke bare dystert. Håpet finnes i detaljene, og den hijabkledde vampyren innehar en viss form for moralsk indignasjon.
fullwidth.cb7c16c2

Mer tror jeg egentlig ikke jeg skal skrive, men hvis noen går med tanker om å begrense seg til bare en iransk film om hijabkledte vampyrer på skateboard i år, bør denne estetiske nytelsen av en film befinne seg høyt på lista.

 

Legg inn en kommentar