Thailand og Vietnam (i farger)

Thailand og Vietnam i sort og hvitt består hovedsakelig av street photography-nerding. Jeg slenger derfor ut noen dusin mer ordinære reisebilder i farger. Samtlige er tatt i Bangkok, Hanoi, Ao Nang i Krabi, Patong på Phuket og Lamai Beach på Koh Samui – omtrent i den rekkefølgen.

Bildene finnes i bedre oppløsning i bildekarusellen nederst i innlegget.

Jeg begynner med Bangkok. Ikke bare er det en utrolig kul by, men det er også en by jeg var innom tre-fire ganger i løpet av den drøye måneden jeg tilbrakte i Asia. Bildene under viser Benjakitti Park (som ser ut til å skrives med både en og to t-er) tidlig om morgenen. Denne oasen av ro i en ellers kaotisk by, er etter min oppfatning det ultimate stedet å starte dagen.

De tre enkleste måtene å komme seg rundt i Bangkok uten å bruke tid i trafikkorkene, er elvebåter, BTS (skytrain) og MRT (undergrunnen).

Alle som misliker kø gjør derfor lurt i å gjøre seg kjent med disse transporttilbudene.

Beina må heller ikke undervurderes som transportmiddel, for selv om byen er varm, er det sjelden langt mellom kaféer, kjøpesentre, restauranter og barer med aircondition. Blir sola (og i det første bildet fotografen) for intens, fungerer paraplyen som beskyttelse.

Chinatown er verdt en dag eller tre. Husk bydelens trange bakgater.

Nylig ble verdens beste gatemat kåret til nettopp verdens beste gatemat også av CNN, men de som vil oppleve denne delen av Bangkok, bør muligens bestille flybillett så raskt som mulig, da utsiktene for byens kulinariske særpreg er høyst usikkert. Landets militære myndigheter vil nemlig rydde opp i gatene, og like etter CNN-kåringen ble gatemat forbudt mange steder i Bangkok. De små, rullende bodene er fortsatt lovlige, men mange av de større etablissementene, de som hadde stoler og bord der det var mulig å slå seg ned for et glimrende og rimelig måltid mat nærmest 24/7, er enten fjernet eller gjort betydelig mindre.

I den forbindelse tror jeg at jeg skal stjele den mest vanlige Twitter-avslutningen til en president jeg ikke skal gjøre det til en vane å sitere:

Sad!

På det første bildet under har en familie satt seg ned til en slags picknick i landlige omgivelser inne i superhippe The Commons i bydelen Thonglor.

Idyll mitt i kaoset. 30 cm. bak der jeg står og fotograferer kelneren som kommer ut med en Perrier (som antydet er dette et trendy område) til meg, går det en sterkt trafikkert vei. Byen er rik på denne typen oaser. Plutselig dukker de opp der man minst venter det. Det er noe av det jeg liker best med byen.

I Thailand i sort og hvitt la jeg ut et bilde av en rød gate i sort og hvitt. Her er den samme gata, men i den neonopplyste tilstanden alle som har beveget seg inn i Soi Cowboy vil kjenne igjen.

Og etter et bilde av byens natteliv på sitt mest syndefulle, trengs et tempel. Eller i hvert fall utsikten fra et tempel. Wat Saket ligger ofte ikke på turistruta, men det burde tempelet gjøre.

I det fjerne skimtes Bangkoks luksuriøse skyskrapere.

Med det beveger jeg meg over til den mopedrike og langt mindre luksuriøse gamlebyen i Hanoi.

Kaffe er viktig i Hanoi, og kaffebarene ligger derfor nesten like tett som apotekene i Thailand.

En av Hanois kaffespesialiteter er eggkaffe. Her står det litt om Giang Coffee, der jeg fikk min daglige dose kaffe med egg (og ost, så vidt jeg leser i artikkelen over).

En typisk slankedrikke er det nok ikke, men godt var det..

Jeg nevnte ølgata i mitt forrige innlegg. Som dere ser sitter man stort sett på barnestoler i Hanoi, men de tåler mer enn man skal tro. De tålte blant annet vekta av meg ganske godt. Tror ikke jeg knakk mer enn en plaststol i løpet av dagene i Hanoi.

Det er mulig jeg er preget av for mange Vietnam-filmer, men jeg syntes politifolka i uniform stort sett så fryktelig skumle ut. Etter hva jeg ble fortalt kjører de med jevne mellomrom oppover ølgata og slenger barnestolene bak på planet til en lastebil. Etterpå må barene betale for å få dem igjen. Kanskje er det derfor stolene er praktisk små.

Hver morgen tilberedes ymse kjøtt i gamlebyens trange bakgater. Morsomt å se på. Hva slags kjøtt det er snakk om under vites ikke, men jeg vet det finnes en gate i Hanoi som på folkemunne kalles Dog meat street. Den lå litt for langt unna til at jeg orket å gå dit i 42 varmegrader. Men det er kanskje like greit. Nysgjerrigheten hadde sikkert tatt overhånd, hvorpå jeg hadde lagt ut et bilde av lunsjen min på Facebook og endt opp med å miste 10 % av mine Facebook-venner.

Selv ikke en sorthvitt-purist som meg ville funnet på å legge ut et bilde av dette markedet i gamlebyen uten farger.

Turen til Ninh Binh. Ganske ålreite omgivelser. Padleturen opp og ned den bildeskjønne elva tok ca. 1.5 timer, mens tordenværet buldra i det fjerne. Padlerne er lokale bønder som tjener ekstra med å ta med seg turister på tur. De fleste har utviklet en teknikk der de padler med beina, og kanskje endte vi opp i et reiseprogram.

I følge guiden vi hadde til Ninh Binh, må en vietnamesisk mann ha tre ting for å være særlig til mann. Kone, jobb og bøffel.

Jeg hadde med andre ord gjort meg dårlig som vietnamesisk mann.

I Vietnam er det kun lovlig med to stykker på en moped.

Morgendans ved Hoan Kiem Lake. Jeg ble invitert med, men alle som har sett meg danse forstår hvorfor jeg høflig måtte takke nei for ikke å skremme eldre kvinner før frokost.

Langs denne tett bebodde jernbanen kommer toget to ganger om dagen. Det kommer visstnok fort. Planen var å få et bilde når det kom, men både jeg og to andre fotografer jeg møtte hadde funnet feil togtider på Internett.

Mens jeg i Hanoi lot meg overraske over hvor mye mennesker det var ute allerede ved sekstiden om morgenen, var det en annen type mennesker å se på morgenrundene mine da jeg ankom Patong og Phuket.

Og om kveldene er det et evinnelig gnål fra folk som skal selge ting, massere, få deg til å spise hos akkurat dem (fordi de har byens beste thai/indisk/vestlig/take your pick …), eller kaste folk inn på lugubre «ladyshows».

Kanskje var det fordi det var lavsesong, fordi det var mye asiatiske turister (selgerne er ikke like interessert i ikke-vestlige) og forholdsvis lite vestlige turister (noe som gjorde de vestlige av oss til yndede mål for alt som kunne krype og gå av selgere), men jeg kan ikke huske at jeg har opplevd byen like masete tidligere. Eventuelt er byen som før, mens jeg ikke er det.

Men heldigvis er det både enkelt og billig å reise i Thailand, så jeg innså bommerten og forlot øya etter tre dager.

Bangla Road tidlig om morgenen.

Phuket-bunaden kommer i fire varianter: Singha, Chang, Heiniken og Tiger.

Ao Nang i Krabi er derimot roligere.

Longtailbåter.


En asiatisk fotograf. To speilrefleks. To stativer. Han fikk meg til å tenke på hvor ålreit det var å reise med et lite Fujifilm X100F.

Mens nordmenn er født med ski på beina fødes asiatiske turister med selfiestick.

Arbeidere på vei til jobb.

Til slutt avslutter jeg med noen bilder fra Koh Samui. En øy jeg liker godt. Lamai Beach er et typisk turiststed, men et rolig og familievennlig turiststed med ålreite strender, hyggelige barer og god mat. Et perfekt sted for noen late dager på stranda i en årstid hvor de mest idylliske strendene- og øyene i sør har ustabile værforhold, og lite badevennlige strømninger og bølger.

Apropos god mat: Under inntas frokosten på Bamboo restaurant omtrent midt på Lamai Beach. Vi er noen venner som har spist mye der hver gang vi har vært i Lamai de siste 3-4 årene. Både thaimaten og sjømaten er utsøkt, rimelig, og alt blir servert av den vennligste betjening. 100 baht for en solid frokost er ikke verst det heller. Helt klart favorittrestauranten i Lamai.

Til slutt: Flyplassen på Koh Samui. Den skal visstnok være en av verdens koseligste flyplasser. Jeg holder nok en knapp på den enda mindre i Trat, men den er ålreit den på Koh Samui også.

Galleriet:

Legg inn en kommentar