Thailand og Vietnam i sort og hvitt

De siste månedene har jeg fått det for meg at farger er forstyrrende. Det er så mye av dem. På reklameskilt. Klær. Biler. Sykler. De er overalt.

Det kommer sikkert til å forandre seg. Da jeg stadig vekk forandrer mening. Men akkurat nå er jeg drittlei farger.

I denne posten, min første på lenge (glemte at jeg engang oppretta denne såkalte bloggen …), benytter jeg derfor anledningen til å poste bilder fra sommerens tur til Vietnam og Thailand, og bildene er utelukkende i sort og hvitt.

De fleste er tatt i storbyene Bangkok og Hanoi, mens en håndfull er fra Phuket, Koh Samui og Krabi.

Samtlige er tatt med Fujifilm x100F, samtlige er fremkalt i Adobe Lightroom, samtlige er tatt med brennvidde tilsvarende 35mm på fullformat, og de aller fleste hører muligens hjemme i genren street photography.

For dem som ikke er interessert i alt pjattet, noe jeg har forståelse for, finnes bildene uten pjatt og i bedre oppløsning i karusellen helt nederst.

Jeg begynner med min favorittby: Bangkok.

En politimann vokter en vegg prydet med bilder av nylig avdøde Kong Bhumibol Adulyadej, utenfor Thammasat university, noen hundre meter fra Grand Palace.

Dette området er sterkt bevoktet av politi og militære i tiden fram mot den folkekjære kongens begravelse i oktober.

 

Normalt hektiske Ratchadaphisek Road like ved Asoke. Bildet er tatt rundt 6 om morgenen. Den som vil se Bangkok som dette gjør lurt i å stå opp før frokost (og da mener jeg ikke en sånn frokost latsabbene spiser klokka 11).

Tidlig om morgenen i Benjakitti Park.

Inne på Skytrain.

Skytrain.

Skywalk mellom Chitlom og Siam.


Føler det er feil å poste noe fra Bangkok uten å ta med i hvert fall ett bilde fra et tempel. Selv om det egentlig ikke er den typen bilder jeg poster denne gang.

Dette er Wat Saket.

Det neste bildet viser en tuk-tuk-sjåfør som oppdager en turist han tror er fersk, men det er han ikke.

(Og nå har han begynt å snakke om seg selv i tredjeperson også, si).

En liten advarsel i den forbindelse: Alle smil er (åpenbart) ikke ekte. Karen på bildet vil for eksempel gi meg en rundtur i tuk-tuk-en for 40 baht. Det tilsvarer en norsk tier, og høres jo bra ut for et par timers sightseeing. I hvert fall høres det bra ut helt til turistene setter seg inn og blir kjørt til skreddere, gullsmeder, templer de egentlig ikke vil se, innsjøer hvor man kan mate fisk og i det hele tatt. På ettermiddagen og kvelden står menn i tillegg i fare for å bli frakta til bordeller, og de kjenner alltid til «byens beste sjømatsrestaurant».

For dette mottar sjåførene vederlag fra stedene de kjører intetanende (og ganske snart motvillige) turister til.

I realiteten er man tilnærmet kidnappet i et par timer.

Dette er ikke blant de verste scamsa man kan bli utstat for, og de fleste ender en eller annen gang opp på en sånn rundtur, men min anbefaling er å aldri høre på råd fra mennesker som tar kontakt på gata i Bangkok. Ei heller er det lurt å høre på folk som forteller at stedet du skal til er stengt (har til og med fått beskjed om at Chinatown (!) er stengt). Er de ikke tuk-tuk-sjåfører, som karen på bildet over, står de i hvert fall i ledetog med dem, uansett hvordan de er kledt og uansett hvor tilfeldig møtet virker.

(Og de er dyktige til å få møtet til å se tilfeldig ut, f.eks. når de begynner å snakke i et lyskryss, og den dresskledde personen som starter samtalen har gått foran deg som en vanlig person på vei fra A til B de siste 10 minuttene).

Med mindre du har god tid og elsker å krangle med indiske skreddere som er drittlei turister som blir kasta inn til dem uten å kjøpe noe (ironien er at det er de som betaler tuk-tuk-folka for å kjøre turister til dem, så de kan takke seg selv), så styr unna.

Det neste bildet viser Bangkok i regnet. Det er regntid på denne tiden av året, og gatene flyter over på rekordtid.

Jeg liker Bangkok i regnet. Da er det bare å slå seg ned på en cafe eller bar mens tordenskrallene gjaller mellom bygningene og det blinker som på et utendørs diskotek, og vente til det går over.

Det er fordelen med å være turist uten særlige planer. Da er det ikke så nøye.

Bildet under er tatt fra skywalken ved skytrainstasjonen Asoke.

 

Det siste bildet fra Bangkok er med fordi jeg ikke har bedre humor enn at jeg syntes det var litt artig å slenge ut et bilde jeg kunne kalle noe sånt som «Redlight Bangkok in Black and White». Dette er i hvert fall Soi Cowboy, en rundt hundre meter lang gate med barer der de ansatte absolutt ikke har kledd seg for norsk vinterføre. De fleste av gatas gjester er asiatere, men for vestlige som vil se redlight-Bangkok, er dette stedet, da det er sentralt, trygt, og de fleste barene har uteservering der man kan sitte og se denne siden av Thailand over en iskald øl og en pose sprøstekte gresshopper.

Da beveger jeg meg over til mitt første møte med Vietnam: Hanoi.

Det første som slo meg: Dette er mopedenes hovedstad. De er overalt. Og når jeg skriver overalt, mener jeg virkelig overalt. Plutselig kommer det en kjørende ut av en bar.

Ved første øyekast ser det ut som det fullstendige kaos, og det er et prosjekt hver gang behovet for å krysse en gate melder seg. Men man finner raskt ut at det er orden i kaoset, og etter et par dager føles lyden av horn like naturlig som luft.

 

Ansiktsmasker ser ut til å være normalen i Hanoi. Så vidt jeg forstår skyldes det luftforurensning som følge av alle mopedene. Innen 2025 skal motorsykler forbys i byen, ble jeg fortalt, men det er vanskelig å forstå hvordan det skal la seg gjøre.


I følge guiden vi hadde på en dagstur til Tam Coc i Ninh Binh, jobber vietnameserne hardt på dagtid, mens de utnytter kveldene maksimalt med å drikke og spise i lag med gode venner.

Det første av de to bildene under er fra ølgata. Det er der de lokale slår seg ned om kvelden, og det er gøy å slå seg ned sammen med dem.

I denne gata kosta den billigste ølen rundt 2 norske kroner. Det skal sies at den var søt og lunka og ganske grusom, men for ca.7 norske kroner fikk man skikkelig øl. Det er ikke så galt det heller.

Jeg vet tatoveringen under ikke betyr det vi forbinder med dens like, men jeg skvetter likevel hver gang jeg ser den.

Tidlig om morgenen like utenfor Little Hanoi Delux Hotel. Altså hotellet jeg bodde på. Det kan forresten anbefales på det sterkeste, og jeg mener hvert eneste ord av det jeg skriver i denne anmeldelsen på Tripadvisor. Jeg fikk til og med gave da jeg dro. Det glemte jeg å skrive på Tripadvisor.

Hodeplaggene er tradisjonelle.

Vil man ta et bilde i Hanoi uten hauger av mopeder synlig i bildet, er Hoan Kiem Lake stedet.

Som antydet mener jeg storbyer er som best tidlig om morgenen, og jeg tok meg derfor daglig en tur rundt i gamlebyen og så den våkne til liv før frokost. Turen endte ofte ved denne innsjøen, der jeg slo meg ned på en benk med en flaske vann og slappet av til store grupper vietnamesere som danset, trente vekter, jogget eller bare gikk rundt vannet.

Hoan Kiem Lake er et herlig sted å se Vietnams hovedstad våkne.

Personen under løp rundt og hang i diverse trær som en slags lokal Jan Bøhler.

Hvis man vandrer rundt elva litt senere på dagen, oppsøkes man av ungdom som høflig stopper turister og spør om vi har to minutter til rådighet, sånn at de kan praktisere engelsk. Når de er ferdige spør de om de kan ta en selfie sammen med deg, så jeg antar det er noe de viser til lærere.

Her er to av dem.

Jeg tror forresten aldri jeg har møtt så mye hyggelige mennesker som i Hanoi. Jeg er vant til serviceinnstilte thaier, men det her overgikk alle forventninger.

Hvorhen jeg gikk ble jeg tatt imot med smil og vennlighet.

Fem dager i Vietnam ga således mersmak.

De to neste bildene er fra Nopparathara Beach like ved Ao Nang i Krabi. Tok meg daglig en morgentur på den flere kilometer lange stranda før frokost (ja, jeg er en morgenfugl når jeg er på tur).

Det var stort sett jeg og firbeinte skapninger som var våkne på denne tiden.

De to neste bildene er fra Ao Nang Beach i Krabi. Ettermiddag, solnedgang og jeg som leker meg med å ramme inn motivet i et sprettertlignende tre.


Patong Beach på Phuket. Jeg likte meg ikke der denne gang, og forlot byen før tida. Alt for mye mas fra selgere, skreddere og damer av ymse kjønn. Det er mulig det var fordi det var lavsesong og lite mennesker (mye asiatiske turister, men selgerne er ikke like interessert i dem), og etter tre dager hadde jeg fått nok og forlot øya.

Da årets tur ble rundet av på Lamai Beach på Koh Samui, tenker jeg at det passer seg å runde av dette sorthvittinnlegget (som egentlig skulle bestå av bilder uten tekst, men jeg er ikke så god til å fatte meg i korthet) med et par bilder derfra.

Galleriet:

En kommentar om “Thailand og Vietnam i sort og hvitt”

Legg inn en kommentar